Frivillighetspraten: "Ja-mannen"


2022 er frivillighetens år i Norge. Vi tar en prat med en av de aktive frivillige i Tysvær sokn: Øyvind Skogøy

 

Frivillighetspraten

«2022 er Frivillighetens år i Norge, og dette skal synes også i kirken. I mange menigheter er frivillige helt avgjørende for gjennomføring av gudstjeneste og aktiviteter gjennom uka. Nå skal de løftes fram, og nye skal inviteres til givende innsats»

 

TYSVÆR SOKNØyvind Skogøy

Dette året tar vi en ekstra prat med noen av ildsjelene i kirkene i Tysvær.
I dag skal vi til Tysværvåg. Nærmere bestemt til menighetshuset, Soknehuset.

Like inn forbi døren møter undertegnede Øyvind Skogøy. Man merker fort at både smil og latter sitter løst hos denne karen. Han er en av mange som har markert seg som frivillig i arbeidet rundt kirken og Soknehuset i Tysværvåg.

Kateket i Tysvær, Marit Sofie, som også er på Soknehuset denne dagen, setter frem en kaffekanne og en kopp til Skogøy.
I påsken skal han ta med barna til broren sin i Egersund. Skogøy er den yngste av i alt elleve søsken. Nå har ene broren hans vunnet en liten «Kenwood foodprosessor» på soknehusbasaren som var i starten av april. Så da må premien leveres.

Undertegnede vet ikke så mye om Skogøy fra før, bortsett fra at han er aktiv i frivillighetsarbeidet i kirken i Tysvær. Så det passer å starte med litt fakta:

-Øyvind Skogøy, 1964 modell
-Yngst av 11 søsken
-Født opp oppvokst på Hundsnes i Tysvær
-Kone og tre barn, bosatt på et småbruk på Bustø/ Susort i Tysvær
-Jobber som mekaniker på Rolf Wee transport
-Aktiv i speideren, og kirkelig arbeid i Tysværvåg
-Har hjerte for soknehuset og frivillig arbeid
-Foretrekker oppvasken fremfor å lede et møte


 

Syklubb for gutter
Den muntre mannen som sitter godt plassert i den blå 80-talls sofaen med kaffekoppen i hånden, begynner å fortelle litt om småbruket sitt på Susort. De har 18 sauer. Siden Skogøy liker å prøve nye ting, har han siste året begynt å spinne ull på rokken hjemme. Det tar et par kvelder før det blir trå. Men han stopper ikke der.

-Til nå har jeg klart å strikke to luer ut av det, sier han fornøyd.

Han forklarer at man ikke får så mye for ulla man leverer nå. Og om strikkeegenskapene er et resultat av at han trofast gikk i syklubben til samemisjonen for gutter, på Hundsnes som liten, er han usikker på.

-Vi lekte indianer i skogen også, forsikrer han.

Men de måtte dra 7-8 km inn til Hervik for å få andre fritidstilbud en denne syklubben som ble drevet av to driftige damer.
 

Tar seg tid der det trengs.
Med småbruk, oppussing, båt, biler å skru på, to barn hjemme på 13 og 14 år, en kone på jevnlig kreftbehandling (snart ferdig, og snart frisk), leder i Speideren og full jobb på Rolf Wee transport, får han likevel tid til å si «ja» til det meste av frivillig arbeid han blir spurt om i kirkelige sammenheng og ellers. Dette er en mann som tar seg tid, der det trengs.

-Hvor kommer denne mentaliteten din fra tror du?

Øyvind drar på det.

-Jeg er jo vant med dette hjemmefra.

Alle var med «på alt» av aktiviteter som skjedde på bedehuset. Han forteller at faren hans drev søndagskolen i bygda, og moren hans hadde syforening for unge jenter.

 I dag er bedehuset på Hundses lagt ned, i likhet med de fleste andre bedehus i Tysværvåg. Bedehuset har blitt hytte, og pengene har gått inn i Soknehuset, som er hele Tysværvågs «storstue».

Der viderefører han familiens «ildsjel ånd» gjennom sitt engasjement.
 

Søndagsdrøsen
-Hva er egentlig ditt engasjement, hva driver deg til å hjelpe til?

-Jeg brenner litt for å få flest mulig folk inn forbi dørene på Soknehuset. Går man på et arrangement, så er det lettere å gå på et annet. Det er viktig med lav dørterskel.

Selv står Skogøy i «bresjen» for Søndagsdrøsen». Det startet han opp med for 2-3 år siden. Han innrømmer at han ikke er så god å huske detaljer, så akkurat hvilket år det begynte er vanskelig å si.

Søndagsdrøsen er et uformelt tilbud på Soknehuset hver første søndag i måneden, kl.19.00. Det er for alle, men det er hovedsakelig voksne og eldre som kommer. Der lager den engasjerte mannen vaffelrøre til alle som trapper opp. Og det er alt fra 10 til 15 mennesker hver gang.

-En gang var vi opp mot 30 stykker. Og en gang kom det ingen, forteller han.

Da måtte han spise vaflene selv.

-Jeg fikk hjelp av konen og ungene da, og de hjelper til å steike vaflene hver gang, ler han.

På søndagsdrøsen kan han fortelle at det utenom vafler og kaffe bare er «drøs». Der snakker man om løst og fast. Om Ukraina, om livet generelt; det er helt uformelt.

-Poenget er å ha et sted å føle seg hjemme, der man kan komme og gjøre ingenting, forklarer Skogøy muntert

I tilegg til å ha Søndagsdrøsen, er Skogøy med å lede og organisere speideren, han er med å arrangerer soknehusbasaren, sitter i soknerådet for 3. år på rad, koker kaffe, rydder og er ikke få ganger å se i oppvasken på Soknehuset.

-Jeg syns det er helt greit å vaske opp. Jeg er god på praktiske ting. Jeg liker å stå å preike litt «sjit», smiler han

 

En ja-mann
-Det er vanskelig å be deg skryte av deg selv, men vet du noe andre sier om deg, som du kan fortelle? Spør undertegnede

Øyvind tenker seg om før han kommer på en episode.
På soknehusbasaren i år, så stod jeg i oppvasken da to damer kom inn. Noen spurte dem om de kunne hjelpe til med noe. Da svarte damene: «Øyvind sier jo alltid «ja», så da må vel vi også», gjenforteller han

-Det var jo et slags indirekte kompliment til meg, som jeg beit meg merke i. Det var hyggelig å høre at noen har lagt merke til at jeg «trår til»

Øyvind forteller at hvis det er noe som trengs, og det er viktig, så sier han alltid ja. Om det er å stå i oppvasken, eller hva det er. Men han innrømmer at han trives bedre å jobbe i «kulissene» enn å stå fremme å lede et møte.

-Så du sier ja til alt?

-Ja. Det kommer kontant fra den lattermilde mannen.

-Så lenge noen trenger hjelp. Jeg prøver alt jeg kan og ta meg den tiden det trengs, selv om jeg er en travel mann fra før.

-Hva driver deg til å si ja?

-Jeg brenner for at Soknehuset og kirken er oppe og går, svarer den positive tysværbuen

Folk må bli kjent med kirken på en god måte. Det er det som er hele poenget, og som driver han, forklarer han engasjert. Han forteller at det sjelden var barn i kirken når han var liten, da det ikke var så mye aktiviteter for barn den gangen. Men han var med foreldrene til kirken og tok kirkebussen fra Hundsnes. Nå vil han at det skal bli en plass for alle.
 

Folk kan ikke klage uten å bidra
-Merker du noen endringer med tanke på frivillighet blant folket opp gjennom årene?

-Tja. Folk har det travelt «nå til dags». Med jobb og unger. Men allikevel sier noen alltid «ja», vil jeg påstå

Øyvind tror at det ofte er de samme som sier «ja», og de samme som sier «nei». Men han mener at folk generelt er flink å bidra som frivillig. Og at det er greit å både si «ja» og «nei».

-Men da kan de ikke sitte hjemme å klage hvis det ikke skjer noe. Skal en klage må en engasjere seg litt først, mener Skogøy.

Han synes det er vanskelig å si om det har vært en generell endring i forhold til frivillighet i samfunnet. Men han tenker at det er veldig viktig at folk jobber med det de brenner for, og ofrer litt tid på det. Det er ingenting som skjer av seg selv hvis en vil ha litt aktivitet rundt omkring, fastslår han.

 

Frivillighet er voldsomt viktig
Det å ofre tid for noe en brenner for gir en mye også, forklarer Skogøy.

-Det er godt å få komme seg ut å «klarne tankene». Det kan være stress på jobb, eller hjemme, og et avbrekk fra hverdagen er uansett bra, forklarer småbruk eieren fra Susort

Han forsikrer undertegnede om at han har det godt hjemme, men skal du se hvor godt du har det må du også være andre plasser. Han tror at det er en fare for at man kan bli for «firkantet» i tankegangen, om en ikke går ut av daglige rutiner og snakker med andre folk, og hører deres syn på ting.

-Tanker for frivillighetsarbeidet generelt fremover?

Skogøy forklarer at han ikke er så filosofisk av seg. Han sier at han «tutler» med sitt, og at det er viktig for han å få folk til å komme på Soknehuset.

-Men det med å være god på frivillighet er voldsomt viktig, fortsetter han

Det er lettere å si ja til ting en kan, så det kan være lurt å spør folk om det de er god på. Man må heller ikke være så redde for å be folk om hjelp, uansett om de går i kirken eller ikke, mener han.

-De fleste har nå en tilknytning til kirken enda, gjennom dåp, vielse og konfirmasjon om ikke annet.

-Men kan det hende at det kan være vanskelig for noen å si nei?

-Jeg tror at folk setter pris på å bli spurt. De fleste liker og  gjøre noe, mener Skogøy
 

Skryt fra kateketen i Tysværvåg
Marit Sofie kommer inn med en skål med twist. Noe både undertegnede og Skogøy er glad for. Undertegnede benytter anledningen til å spørre den like engasjerte kateketen om hun har noen gode ord å si om Øyvind Skogøy og frivillighet.

-Hvis Marit Sofie spør, da sier jeg "ja" kommer det lattermildt fra Skogøy.

Og Marit Sofie har ikke problem med å ramse opp godord om sidemannen:

-Han er til å stole på 100%
-Øyvind er et «ja-menneske»
-Han er enkel å samarbeide med
-Han er positiv
-Om ikke noen andre trør til, så gjør han det
-Han er ansvarsfull
-Hvis noe ikke funker, da er Øyvind på plass. Kanskje noen folk mangler, eller noe er feil på en gudstjeneste.Da stiller han opp, om det så er som kirkevert.
-Øyvind er også inkluderende. Han tar folk på alvor,  sånn som de er.

-Stemmer ikke det Øyvind?  spør Marit Sofie

-Hm jo, jeg er vel lært opp til det, responderer mannen som nå blir skrytt opp i skyene av kateketen i Tysværvåg


Øyvind forteller at han ble «tidlig krøket». Som liten ble de sendt rundt til naboer for å selge både lodd og julehefter. Og selv om noen var kjent for ikke å kjøpe, så er han lært opp til at alle skal få en sjans. Så de gikk til alle og enhver.

-Jeg mener egentlig det er å respektere folk, forklarer Øyvind

Marit-Sofie forklarer at hun kjenner seg igjen. Hun sender også ut invitasjoner til alle, uansett om de pleier å komme eller ikke. Så kommer hun på en liten episode om Øyvind hvor hun fikk en liten tåre i øyekroken.

-Det skulle være nattverd i kirken på en gudstjeneste.

En gjeng med ungdommer satt bakerst, forteller Marit Sofie

Hun lurte på om hun kanskje måtte gå bak og prøve å få de med seg frem. Men så ser hun plutselig at Øyvind kommer frem med hele gjengen.

-Det var fint å se. Øyvind er så inkluderende, forklarer hun

Øyvind smiler og sier at han tar folk på alvor.

-Hvis de ikke ville blitt med opp hadde jeg tatt det også på alvor

Marit Sofie forklarer at hun skulle ønske hun hadde møtt moren til Øyvind. Hun som tross alt ga grobunn for det som har vokst frem i Øyvind, og har fått spire i miljøet rundt kirken i Tysværvåg.

-Hun hadde jo 11 barn, og en dugnadsånd som få. Hun var med å drev småbruk, og var mye frivillig på Stemnestaden, forklare Marit Sofie, som også poengterer at broren til Øyvind, Jostein, har utmerket seg på Soknehuset, hvor han  fungerer som en vaktmester

Det er på tide å avslutte og ta turen hjem. Øyvind skal hjem å lage middag. Og det betyr nesten alltid minst to retter pga ulike dietter de må ha.

Undertegnede forstår at dugnadsånden er på plass hjemme også, takker for intervjuet og ønsker god påske

 

 

 

Tekst og Foto:Katrine Eide

 

Tilbake